Åndelig arroganse – lider vi av det?

Mange hevder å sitte på sannheten. Det gjør de sikkert også, de sitter bare ikke på din sannhet. Hvis de hevder det, lider de av åndelig arroganse. Styr unna!

Vi leter alle etter meningen med livet – i hvertfall meningen med våre egne liv. På et tidligere tidspunkt i livet var jeg veldig lite åndelig. Jeg leste ikke bøker om emnet, gikk ikke kurs, og ante ikke engang hvem Deepak Chopra var. Ikke at det var så viktig heller. Jeg synes også hele konseptet med Gud var kjempeteit, og var av den generelle og bastante oppfatning at alle som trodde på Gud var enten tilbakestående, hjernevasket eller klare for lukket avdeling.

Sektledere og predikanter
Også er mennesket skapt slik at det må gjennom traumer og tøffe tak for å våkne opp. Funker ikke det, må man gjennom flere av dem. Og sånn fortsetter det. De fleste store åndelige veiledere av i dag, har forstått at de ikke kan prakke sine egne erfaringer og sannheter på andre. Det de derimot gjør, er å by på seg selv i form av bøker, foredrag og filmer, i håp om at deres erfaringer kanskje kan gi andre mennesker håp og inspirasjon til å ta fatt på og finne sin egen vei. Her føler jeg ofte at såkalte skeptikere angriper uten å ha forstått formålet til de som har sett “lyset” (beklager det dårlige ordvalget, jeg fant bare ikke noe annet som passet). Åndelige veiledere blir alt for ofte sammenlignet med sektledere og predikanter, og intet kunne vært lengre fra sannheten.

Åndelige veilledere ønsker seg ikke tilhengere, de ønsker bare å bli hørt av flest mulig mennesker fordi de har et budskap fra hjertet som de føler det er viktig og riktig å formidle. De fordømmer ingen, og mener det ikke finnes “rett” og “galt”. De handler utifra kjærlighet. De er lykkelige.

Såkalte sektledere ønsker seg tilhengere fordi de elsker makt og følelsen av å bli tilbedt. De har ikke noe budskap fra hjertet, de har selv funnet på egne regler de mener er de eneste rette. De truer med straff og fordømmelse om reglene ikke blir fulgt. De handler utifra egoet, og egoet er basert på frykt. De er redde.

Åndelig arroganse
Men det er ikke bare sektledere som lider av åndelig arroganse. Vi vanlige mennesker gjør også det. Alt for mange går i bedreviter-fellen. Og bedreviter kan man jo ikke være, av den enkle grunn at du aldri kan vite hva som er det beste for et annet menneske. Du kan anta, du kan trekke konklusjoner (men gjør det aldri på vegne av andre), du kan tenke at “sånn og sånn ville jeg gjort det” – men la det bli med det! Kanskje står vedkommende fast, kanskje står du på utsiden og tenker ditt, men dine erfaringer er dine erfaringer, og andre må faktisk få gjøre sine uten at du blander deg uten å ha blitt bedt om det. Å ta imot veiledning, råd og hjelp er frivillig, og du skal føle deg priviligert hvis vedkommende faktisk ønsker akkurat dine råd og din hjelp. Da har du blitt vist tillitt, ta det imot med ydmykhet.

Også har vi dette med hva vi ser og opplever. Du har kanskje sett spøkelser, jeg har kanskje sett engler, og en tredje har kanskje ikke sett noe som helst. Det gjør ikke den tredje til noe mindre åndelig. Tvert imot er kanskje den som ikke ser den mest åndelige av oss alle? Kanskje hun ikke har behov for å se fordi hun allerede er trygg og har funnet sin vei? Personlig må jeg ofte ta meg i å fortelle for mye. Ja, jeg har sett og opplevd mye, og noen ganger bare må jeg fortelle det til venner og venninner fordi jeg er så ekstatisk! Men ofte burde vi egentlig være litt stille, lære oss at ikke alt behøver å deles. Jeg har funnet mange ting som fungerer for meg, men det er ikke dermed sagt at det er det rette for andre. Ja, jeg er en stor beundrer av Doreen Virtue, Neale Donald Walsch og ikke minst Deborah Borchgrevink, og hvis mine anbefalinger kan hjelpe andre blir jeg glad, men det kunne aldri falle meg inn å si eller mene at disse personene er de eneste i verden som har noe vettugt å komme med. Det kan like gjerne være moren din, Gud eller Mikke Mus for den saks skyld.

Ta aldri makten fra et annet menneske!
Vi mennesker lever med en misforstått oppfatning om hvordan vi best skal være empatiske og sympatiske. Hvis en person kommer til deg og forteller hvor grusomt hun har det på jobben eller i forholdet sitt, hjelper du henne overhodet ikke om du bekrefter alt hun sier og i tillegg slenger på et “stakkars deg”. Kanskje tror dere begge at dette hjelper, men det du faktisk gjør, er å gjøre henne en bjørnetjeneste. Ja, det er synd på henne, og ja, hun har det fælt. Men får hun det bedre ved at dere i fellesskap graver dere lengre ned i gjørma sammen? Nei! Utvis forståelse for hennes situasjon, spør henne om det er noe du kan gjøre for å hjelpe, og kom deretter med noen oppmuntrende ord – dra henne ut av gjørma! Hvis livet går deg imot, snu og gå med det!

Du vet alltid best!
Du vet alltid ditt eget beste! Noen ganger føles det kanskje ikke sånn, men det er sånn. Noen ganger er det deilig å gi fra seg ansvar og søke hjelp hos noen som har mer erfaring eller kunnskap, men svaret ligger alltid i deg selv – uansett! Går du til en psykolog, vil du ikke få svar, du vil bli stilt spørsmål. Nettopp fordi svaret ligger i deg selv. Og der går vi hobbypsykologer i fella. Vi forsøker å prakke vår egen erfaring på andre. Og hvorfor gjør vi dette? Er det fordi vi bryr oss? Joda, en del av oss gjør det, men som regel er dette et resultat av egoets forfengelighet. Vi ønsker å vise hva vi duger til, vi elsker tanken på å bli beundret for hvor smarte vi er, vi føler oss selvtilfredse over å kunne hjelpe andre – mens det eneste vi faktisk gjør, er å pleie det fryktbaserte egoet, det som tror livet er meninsgløst uten status og beundring.

Så neste gang noen forsøker å fortelle deg hva du bør gjøre, hvem du er eller hvilken vei du bør gå, så vit at du alltid vet best selv! Du er mer enn nok kvalifisert. Alltid.

(Artikkelen ble publisert første gang 18/10-2009)