TV-anmeldelse: Masterchef Norge

Masterchef Norge, en flopp? (Faksimile TV3.no)

Som den matelskeren jeg er, har jeg fulgt med på den engelske versjonen av dette programkonseptet, der programlederne og dommerne John Torode og Gregg Wallace på utrolig profesjonelt og vennlig vis både guider og bedømmer deltakerne vel i havn. Mange drømmer om en tilværelse med mat, jeg er nok selv en av dem, men svært få egner seg når det først kommer til stykket. Yrket er beintøft, og du skal i tillegg til å ha en utviklet kulinarisk gane, være både teknisk dyktig, kjenne råvarer godt, ha et visuelt blikk og ikke minst forstå smakssammensetninger, et unikt talent svært få forunt.

Jeg hadde derfor gledet meg stort til premieren på dette programmet. En kort, kort stund vurderte jeg til og med å melde meg på, men selvinnsikten tok meg… ok, så kan jeg lage mat, men i Masterchef har jeg ingenting å gjøre. Denne selvinnsikten er det dog helt åpenbart mange som mangler, men hey… de skal ha for å prøve!

Men over til programmet. Jeg hadde skyhøye forventninger, og ble innmari skuffet, mildt sagt. Gjennom hele programmet satt jeg og ynket meg på vegne av deltakerne, for jeg synes dommerne mildt sagt oppførte seg merkelig. Tvetydige, rare bemerkninger og tilbakemeldinger etterfulgt av pinlig taushet… det så faktisk ikke ut som om dommerne var komfortable på settet i det hele tatt. Og når vi kommer til settet… kulissene er jo så mørke og triste og virket nærmest truende. Om dette er bevisst, kan jo diskuteres, men hele atmosfæren i programmet er så milevis fra den engelske versjonen at man nesten ikke skulle tro det var samme programkonsept. I den engelske versjonen står deltakerne i et stort lyst rom ved hvert sitt kjøkken mens dommerne går rundt og snakker med dem – og da mener jeg virkelig snakker! Spør hva de tenker å lage, hvor de har hentet sin inspirasjon fra, og hva de drømmer om. Uten å virke dømmende eller arrogante, kun vennlige og oppriktig nysgjerrige. Når så maten er ferdig, har dommerne vært tilstede hele tiden og observert hvordan deltakerne jobber, noe jeg i hvertfall mener er vesentlig. Og omgivelsene oppmuntrer til kreativitet, i motsetning til i det norske “kjøkkenet”, som var mørkt, kaldt og alt annet enn koselig. Grøss.

Når alt dette er sagt, så reagerte jeg vel mest på de underlige avgjørelsene, men TV er og blir TV, og det meste får vi ikke se. Jeg kommer selvsagt til å følge med, og håper programmet tar seg opp, både når det gjelder kvalitet på deltakerne, oppførsel og tilbakemeldinger fra dommerne (jeg synes ikke de var ufine, bare veldig rare og en smule uprofesjonelle, bortsett fra Hellstrøm åff kårs) og sist men ikke minst atmosfæren i selve programmet, som trolig skyldes produksjonen, ikke de medvirkende. Så langt er Hellstrøm for meg eneste grunn til å se programmet, han er både dyktig, proff… og, vel – grisedeilig!

Hadde de samlet Brimi, Barmen og Hellstrøm i dommerpanelet, hadde dette blitt en superproduksjon, at man er kokk betyr ikke at man automatisk gjør seg på TV, så TV-vante kokker hadde nok vært det sikreste kortet her. Men til syvende og sist handler dette selvsagt om mat, og jeg er kjempespent på hva slags talent som blir Norges første Masterchef!